EN KORT OPPSUMMERING AV TRE UKER

Ja for jeg har vel ikke vært spesielt flink å skrive blogg denne siste gangen?' Kanskje greit nok og kanskje ikke?
Men hvis du skulle være en som ikke syns det er greit så kommer det et lite  3ukers sammendrag som trøst nå da.
Vi ankom Israel torsdag 26 mars og "VI" er : Morten, Anne , Margrethe og meg sjøl. Vi, eller i alle jeg da, trodde vi skulle kjøre med ulike fly og  først møtes på Ben Gurion, men tror dere ikke at når jeg entret flyet mitt i Zurich så satt dem  jammen der og ropte "Hei".  Jeg ikke forstå!! 

Så hva bedrev så vi med ei ukes tid. I alle fall ikke å ligge på latsida. Bortsett fra Morten da, nei jeg bare tuller, men det er sant at siste dagen hadde han fått nok av damene sine og ville være alene. Jeg skal ikke beskrive hva han drev med da, men jeg har en sterk mistanke om at han blandet seg med de arabiske mennene og røykte vannpipe og koste seg. Selv sier han at han var mest på rommet sitt for å lese og slappe av... MMMMM Mistenkelig vel????

De fikk også oppleve et møte med en ilter taxi sjåfør. Jeg hisset han vel litt ekstra opp fordi jeg mente han burde ta en annen vei enn han gjorde. I tillegg hadde vi ikke godtok prisen han anslo. Så stemningen i taxi var litt sånn båbb-båbb. Morten prøvde å si noe morsomt for å gjøre det hyggelig og vi damene gapskrattet jo selvsagt. Det gjorde imidlertid ikke taxi sjåføren og  stemningene  ble enda dårligere, så da ba  vi han slippe oss ut.
Ellers fulgte Anne  nøye med på økonomien  for oss og oppdaget jammen at vi var blitt godt lurt på ei "vekslebu". Etter litt att og frem og regning opp og i mente klarte vi å få tilbake noen shekel , men de som tjente best på det pengeuttaket var nok ikke oss.

At jeg også hadde glemt at jeg skulle møte på skolebesøk kl 08 samme morgen som vi ankom Oljeberget i 6 tia, var vel også litt av en tabbe. Men her løses alle tabber. Så jeg startet opp uten særlig problem og Anne, Margrethe og Morten fikk vel med seg siste leksjonen


Til tross for alle  disse litt krydrende tabbene da, så har vi hatt bare flotte dager sammen. For meg har det vært baaare utrolig hyggelig å ha de med meg og da de dro ble det faktisk litt trist.
.
Da var det kjekt å møte Beatles og en som kunne  slenge på meg litt hellig vann fra ei gullbelagt colaflaske


Tror dere ikke at da satte også kulda og uværet  inn. Så alle mine drømmer om sol og bading i Middelhavet forble  bare en drøm. Drømmen om å reise ned mot Eilat og sove over hos beduinene ble det heller ikke noe av.
Pengepungen gikk litt fort tom  faktisk. Så nå får  jeg heller spare både turen og penger til  en neste gang.
I stedet fant jeg frem ulljakka og ytterjakka, et par tre skjerf og lange sokker og bukser. Så slik sett ble påskedagene vel lange for meg her. Alle skolene var stengt og hadde samlet opp alt som var av fridager tror jeg.
Men her i huset er det alltid folk av ulike tungemål så det blir jo ikke direkte kjedelig, Men språkforvirret kan man bli når det bables på tysk, tjekkisk, polsk engelsk, arabisk og svorsk.
Ett vet jeg: Jeg orker ikke lære et eneste nytt språk mere og har vel funnet ut at jeg får være fornøyd med min stotrende engelsk.


Denne uka har jeg fortsatt videre med tannprosjektet. Har mistet oversikten over hvor mange barn vi har undervist i løpet av noen dager . Prøv å regne ut sjøl hvis jeg sier det er  ca tre klassetrinn på to forskjellige skoler og i hvert klassetrinn er det omtrent 3 klasser med  ca 30-35 unger i hver klasse.  Hvis du i tillegg legger til alle de klassene vi har besøkt totalt sett blir det utrolig mange. Da kan dere også fort finne ut hvor mange tannbørster som er delt ut. Haugevis. Jeg har i alle fall mistet tellinga.

 Spør jeg i klassen hvem som har pusset tennene i dag, roper alle ja og rekker opp handa. Spør jeg om hvem som har vært hos tannlegen, gjør de det samme. Så spør jeg om noen har hatt tannverk  og alle roper  ja og rekker opp handa.  Spør jeg om de husker at jeg har sagt at de må huske på to ting: Pusse tenner og ikke spise for mye godterier skjer akkurat det samme. I dag  la inn et nytt litt utfordrende spørsmål: "Vil dere huske på å gjøre det vi sier  også"? Hva tror dere skjedde da? Jo alle rekker opp handa og roper ja.

Så  med så mye positivitet i klassen kan man jo si at  det  er  morsomt å undervise her da., men vi vet jo at ingen ting av dette helt stemmer









Det øves intens og konsentrert på å forstå hvordan bruke tannbørsten riktig og tegnearkene er svært populære. Særlig når et lite bilde av "røverne" Kariusog Baktus limes på
Og  fortellingen om Karius og Baktus snurres nå fra en engelskspråklig DVD mens tolken min Nisreen  samtidig oversetter hele greia til arabisk.

Hun kan nå så godt dette opplegget vårt at vi har foreslått at hun kan overta det hele.  Hun kan nå alt om tannhelse og er bare uerstattelig. 

Tannlegen vår har dessuten "forsvunnet" helt uten at vi helt skjønner ,men her kan jo være mange årsaker. Så vi får bare tenke videre i litt nye former.
 
Pubertet ble det lite av denne gangen, men vi prøver selvsagt igjen en neste gang. Håper jo alltid på "en neste gang"

Ellers har jeg vært ute å truffet nordmenn fra kjente trakter. Ingen ting er som kaffe -latte, iskrem og norskmimring på Ben Yehuda Street på en litt sen sommervarm kveld i Jerusalem. Det må bare oppleves..

Vel , over helga er "je heime att" .  Den jevne hverdagen  må også ha plass i livet mitt for å gi kontrastene den rette fargekombinasjonen, men enkelte øyne og enkelte personer vet jeg vil følge meg for resten av livet.  For mange her på Oljeberget får ingen mulighet til å velge eget liv eller egen fremtid. Her kan man lett bli offer for både kulturforståelse og  det jeg vil kalle politisk misforståelse.
Her er det mye hat og hevn som legges ned i generasjon etter generasjon
 




Den dagen Gud skapte jorden sa Han: " Det skal bli lys!" .Og det ble lys  og Gud så det var godt og skilte lyset fra mørket.
Kanskje kan hvert eneste smil  du gir og hvert godt ord du gir til en ny generasjon være med på å skille lys og mørke?

8.NOV

Ja da er dagen kommet.
Mørket har igjen senket seg over vakre Jerusalem .
Elisabeth pakker kofferten.

På the Mount of Olive stinker det i dag etter at politiet har vært her med sin tåregassbomber og kloakkvatn som de spruter utover husene og gatene

 .....og steinkastingen vil kanskje aldri opphøre...
Lærerne på skolen i dag streiker og  har gått til skoleadminstrasjon for å klage over forholdene  og ungene gleder seg over en fridag eller to

Det kjentes alltid som om jeg ikke helt hva som er godt og hva som er trist. Selvsagt, det skal bli godt å komme hjem nå, møte familie og venner som jeg  kjenner savnet etter. Komme hjem til "normaliteten" igjen kjennes litt mixed, men å forlate folket her på the Mount of Olive kjentes veldig trist denne gangen.
Jeg er fri, har muligheten til å gjøre mine egne valg og se fremover. Ingen ting hindrer meg.
De folkene som jeg reiser ifra har lite eller ingen valgmuligheter. og hvilken fremtid vil de ha?
Det hele kjentes såå urimelig, men minner meg også på hvor heldig jeg er.




Midt i all denne urolige elendigheten her, så må vi aldri glemme hvor mye utrolig vakkert det er her, både av arkitektur, flora og kultur..
og ikke minst..
mange vakre flotte mennesker med masse mot og humør. Mange har gjort sterke inntrykk  som jeg kanskje for alltid vil bære med meg




For mange tusen år siden gikk noen vise menn gjennom landskapet her . De fulgte en ledestjerne som aldri var blitt funnet tidligere. Dette førte dem til en stall eller lignende og et nyfødt barn i Betlehem.




Lite visste de om at dette barnet skulle bli en ledestjerne for mange
Han, Jesus, er blitt  min ledestjerne....
og du verden hvordan det har beriket mitt liv og gitt livet  mitt innhold


Takk til dere alle som gidder følge med meg.

JA, VI ELSKER

Ja det er mye rart en kan gjøre ,og tro det eller ei:
I dag har jeg sunget solo og det ble: "Ja ,vi elsker" og stor jubel og applaudering.
Skal ikke mere til for å bli litt berømt så det kan anbefales på det varmeste.
















Det ble en utrolig flott avslutning på samarbeidet vårt på pikeskolen for denne gang..
og vi fikk gjort ferdig programmet vårt i dag. Vi var vel ikke spesielt presise i dag heller, tiden går fort når man har mye på hjertet, så  det at vi ble ferdige innenfor rammene i dag, var kanskje like mye det at flere av jentene var hjemme fra skolen. Urolighetene har vært mange her nå de siste dagene og det gjør mange redde for barna sine.





Vil vel ikke si at det har vært stor omsetning av brunosten.











Enda verre for tranomsetningen. Sigrid startet så frimodig og freidig i går med å tilby hver av jentene ei stor skje med tran.



FØR DE SMAKTE TRAN

ETTER DE SMAKTE TRAN

Det endte med at jentene nærmest ble traumatiserte
Så i dag gikk hun over til ny taktikk:
Tilby en liten dråpe til den som ønsket.

 Gjett hvor mange det ble!!!?




 En post handlet om vinteraktiviteter og kjente bygninger og personer, Så når vi fortalte at Justin Bieber hadde sunget i den nye operabygningen vår var jentene veeeldig engasjerte. Han visste de hvem var, Men Petter Nordtug var ikke spesielt spennende. (Sorry,Petter)










En annen post handlet om norsk jordbruk.

Og jeg kan vel heller ikke påstå at grisen min var ikke bedre likt i dag enn i går

 

Den tredje posten
var om norsk industri.

og selvsagt
TRAN!

 

.

MITT LILLE LAND

I dag har vi hatt vårt kulturinnslag  om Norge på pikeskolen.
Det var i alt fire klasser på åttende klassetrinn som skulle få høre alt hva vi ville fortelle om Norge. Rektor var spesielt interessert i at vi snakket om miljøet og hvordan nordmenn tar vare på søppel, om resirkulering og om maten vår og hva vårt daglige liv består av.

Opprinnelig  hadde   hun  ønsket et litt større arrangement ute i skolegården hvor flere nasjoner deltok , men igjen, pga uroen, valgte hun å holde det innendørs. Det hele store ble kuttet ned til å gjelde "bare" Norge

Og innendørs er det ikke flukt av ledige rom. Hver lite krok er i bruk, men vi fant et ganske passende stort rom og planla tre poster der. Ca 20 elever skulle komme puljevis og deles i grupper på 6-7 som skulle rullere fra post til post og til sammen skulle vi bruke ca. 10 min på hver post. Utfra litt simpel matematikk kunnskap mente vi  å klare  kjøre igjennom hele trinnet på  3 1/2 time.

Men nå ser det ut for at vi nordmenn er blitt  for  mye arabiske i vår tidsregning, for etter 1 1/2 time hadde vi "bare" kjørt gjennom noen få elever uten å skjønne at tiden gikk fra oss. Da er det en lærer som godmodig kommer inn og forteller oss at vi ikke passer tiden godt nok. Vi har plutselig byttet roller ser det ut for. Slik er det når man blir flerkulturelle

Så enden på det hele ble at vi gjorde et hastevedtak. Vi tok halvparten av klassen i dag og fortsetter med siste halvpart i morgen. Dette er typisk arabisk. Alt løses enkelt og det jeg ikke får gjort i dag kan jeg kanskje gjøre i morgen 

Litt strikkekunnskap var interessant, brunost med hjemmebakt flatbrød var ikke godt, flagget lignet flagget til USA  synes de og PP presentasjonen om norsk gårdsdrift var ok ,BARE IKKE grisen. Den er jo en vederstyggelighet for muslimene, så Elisabeth, hvorfor valgte du å ta med den da?
JO,fordi den  så absolutt hører til i norsk gårdsdrift!
Enkelt og greit
Så når vi viste bildet av lille søte grisen vår, ville ikke tolken min engang oversette hva de uttrykte. Jeg tolket det nonverbale og synes det var helt greit, men de tenkte vel sitt om meg som kan gjøre noe slikt
Jeg hadde vel muligens valgt bort grisen hvis ikke tolken min syns jeg skulle ta den med.
Hun er bare et stort funn

TO BYER OG TO VERDENER

Natanya og Jerusalem er det jeg snakker om.
Begge byene er vakre og flotte. Begge har tatt plass i mitt hjerte.  Begge  har sjarme, men på hver sine måter.
Derfor får jeg aldri bestemt meg for hvem jeg skal like best, men egentlig behøver jeg ikke velge en av dem. Jeg har plass til dem begge de, og jeg trenger dem begge to.

Derfor, søndag morgen dro jeg fra uro, overvåking og  religiøst mylder i Jerusalem til Natanya. Der er det som om  å komme til en edens hage. Middelhavets  brus og bølgeskvulp er nesten det eneste støyet du kan høre, og det kan man jo  heller ikke kalle støy. Det er som musikk og vugger deg inn i en behagelig avslappende stemning, og den lille  trafikkstøyen rundt hovedgatene, blir ikke det som tar oppmerksomheten din.

Her skulle jeg treffe  danske Karen Margrethe som jobber som volontør på en institusjon.
Her skulle vi nyte lange fridager på stranda og være late og dovne turister  kun iført bikini og solkrem...
Trodde vi.
Her skulle møtes tidlig morgen, for her skulle ikke et minutt bli kastet bort...
Trodde vi.
Men maks uflaks kan man komme ut for, selv om man ikke tror det.
Så der
satt vi i
torden-
vær
og regn-
skurer
med vinden susende
rundt ørene.. og bikinien?

Nei den kom aldri fram fra sekken.


Men nordmannen på tur blir aldri sur.

Ei heller dansken. Så vi tok ut alt fra "reservesekken" vår og kledde oss fornuftig etter været og vinden
For til stranden hadde vi kommet og på stranden skulle vi bli.!
og slik ble det.... både den ene dagen og den andre dagen










Helt ærlig. Jeg var litt glad, rent værmessig, da jeg satte meg på bussen  tilbake til Jerusalem.
Gleden varte ikke veldig lenge, for i Jerusalem var det enda kaldere og sandaler og kortbukse måtte byttes fort til langbukse, tjukke sko og dobbeljakka.
... og når jeg vel hjemme dro dyna over hodet for å sove, frøs jeg fortsatt

SHOPPING AND LOVE

Joda det kan gå godt i hop, hvis man ikke tar det altfor seriøst...



I går tok Maria og jeg oss en shoppingdag.
Ingen sak å få timene til å gå når man drar til byn. Vi var innom markedet, kunsthåndverker, atelierer, hattebutikker kafeer og gull/sølvsmeder..
 og vi avla besøk både hos jødiske ,arabiske og russiske butikker.
Ingen glemt

Riktig flinke var vi.
Vi var såå flinke at vi nesten glemte å gjøre det som var viktigst, nemlig å kopiere "noe" til skolebesøket i dag


 
.

Og tror dere ikke,der midt i Mamilla Street stod han, en riktig så kjekk kar. Vi ble jo over oss av begeistring

.



Så selv om han kastet et skrå blikk på meg, blir det ingen kontakt

 Han var litt kald og lite følsom

DET BLE EN KONSERT

 Ja det ble det, og det ble en hyggelig opplevelse
Å gå over fra en hverdag nær Rammalha og trange  små skoler til å sitte i et konsertlokale midt i Jerusalem var faktisk en merkbar overgang
..og godt

Vi var blitt invitert av en sanglærer.
Hun var en av de som skulle opptre sammen med en del andre gode musikere og sangere. Til sammen var de 2 pianister, en  som spilte klarinett, tre operasangere, og to som  sang fra pop og musikaler

Det var ganske spesielt, og vakkert,  når alle utøverne sto sammen med publikum som en åpning av konserten og sang den israelske nasjonalsangen. Kjente litt klumpen i halsen da. Siste sangen i konserten var også en israelsk sang. Disse sangene har det jeg vil kalle en slags "sår nerve" i seg og låter i mine ører spesielt vakkert.

Alle utøverne var jo profesjonelle og dyktige, men  dere  skulle ha opplevd den ene pianisten. MAKAN.!
Det så ut som hun "bare" satt og lekte med tangentene og gynget på krakken. Hun minnet meg litt om Eva Knardal faktisk

Og når en av mine yndlingsmelodier kom, " I did it my way"  da var det hele bare fullkomment herlig.

 

Siden dere ikke fikk være med på konserten da,

så får dere heller høre på et lite mere" privat" innslag av Luda.

Hun er også god