Pakker sekken

Ja . da er det tid for å si takk for meg , enda en gang.
Mitt fjerde opphold i Israel dette året er kommet til sin ende. Et opphold som har vært annerledes enn de andre. Nye venner, gamle venner. Nye utfordringer, og  samme utfordringer, men som ser litt annerledes ut enn forrige gang  Skal tilbake.? Eller skal ikke tilbake?  Kommer det til nytte?. Kommer det ikke til nytte? osv osv.
Jeg kjenner meg såå priviligert, såå rik og såå takknemlig for å kunne bidra bittebittelitt. Fra mitt hjerte stiger en takk opp til min Gud, han som elsker. For den vanlige muslimer er det å forholde seg til en gud som de bare frykter for. Det er vel den største forskjellen på oss.
Tenk om en gang The mount of Olive vil være fri for søppel og skitt, at ungene hadde de fineste tenner i verden og at jentene kunne få  frihet for egne valg. Ja hvem vet. Alene kan man ikke redde verden. Men alle kan bidra litt.

Jeg skuer videre inn i fremtiden,med og uten bikini

 og sier:

 "Når bekymringene mine blir mange i mitt indre, da blir Din trøst til glede for min sjel" 

Takk til dere alle som har giddet å følge meg

THE DEAD SEA.

Underbart var det. Først en ullgenser av. Så en til. Av med stillongsen. Av med sokkene. Finne sola slik at den falt på hver eneste skrukke på kroppen.  Legge seg rett ut med bikini på og ha mange timers fritid og ingen planer. Og er man ved Dødehavet er man jo nødt til å bade. Så om litt endte jeg ut i dette ytrolig salte vannet. Her skal man ikke gå med magen først ut å prøve seg på brystsvømming. Det går bare ikke an. Du snurrer  bare rundt og får øyne,nese og munn fullt av stiggandes saltvann. Gå baklengs og legg deg bakover så går resten av seg sjøl. Da er du godt plassert inntil du vil prøve å komme deg opp igjen.
Dødehavet var vel verdens første spa og det er jo litt underlig å ligge i denne sjøen som sannsynligvis også var kong Davids støre tilfluktssted. Den gang var det kanskje bare mye mere vann der. Men til et lavere sted enn her kan du ikke komme til i hele verden. Dødehavet ligger nemlig ca. 420 m under havflaten

Dødehavet har også et spesielt klima. Regner nesten ingen ting her. Det er et høyt oksygen nivå,  Lufta er fri for CO2 og har ingen allergifremkallende stoffer. Solstrålene filtreres gjennom tre lag så UVB strålingen er omtrent ikke tilstede. Mer enn 20 mineralstoffer er identifisert med navn finne si vannet.





Ja her kunne man visstnok bare ramse opp i det uendelige. Jeg har tatt med meg ei krukke med mud, men den naturlige mudden lukter vondt. Så jeg får se om jeg orker dra den med i kofferten hjem til Norge. Bruker jeg den, vil vel både venner og eventuelle fiender forsvinne  er jeg reedd for

litt småproblemer til refleksjon

Ja her får dere en utfordring. Særlig alle dere som skulle kjenne til veiledningens mange sider.
 Jeg var på vei til Dødehavet. Bussen var stappfull og jeg og et par venner inntok ståplass. Etter en stund legger jeg merke til en ung jødisk gutt innerst ved vinduet. Han gir til kjenne at han vil reise seg for en gammel dame som meg og tilby meg plassen sin. Ytterst ved siden av han, sitter det en eldre god og romslig rabbiner med sine lange kinnkrøller og sin "uniform" Han  måtte også reise seg for å la unggutten komme frem og jeg gikk og satte meg på vindusplassen.  Så oppdaget jeg at rabbineren ikke ville sette seg ,men hadde en lang utredende samtale med flere. Samtalens innhold vet jeg lite om. KJente ikke språket,men tolket den dithen at det gjaldt meg.  Etter litt reiste en dame seg fra setet foran meg og hun satte seg ved siden av meg. Rabbineren fikk da sitte ved siden av mannen hennes og der satte han seg godt til rette. Den unge høflige jødiske  ble stående.
 Så. Hvem eier problemet?  og,kunne man ha gjort dette annerledes?

Årets førsteklassinger

Herlige er de.
120 unger til sammen og det er bare jentene.
 Neste lørdag kjører tannlegestudentene igang med guttene på gutteskolen og guttene er i alle fall ikke særlig mindre i antall. Så her går det unna.
7 nye tannlegestudenter stilte opp nå. De vi hadde med oss i januar holder nå på med sin avsluttenede eksamen og har takket for seg. Og dr Mazen er iherdig og så utrolig interessert i å delta sammen med oss i dette. Hadde det bare ikke vært for denne muren. Den skaper mye vansker for de som bor utenfor, eller blir det innenfor mon tro. Og det er ikke bare enkelt for palestinerne å skaffe seg tillatelse for å kunne passere. 
Vi hadde med oss tannbørster, hårpynt og mandariner og delte ut til alle sammen. Og ungene rekker opp hendene og svarer på alle spørsmål, eller kanskje snakker litt i vilden sky. Studentene hadde funnet frem en utrolig morsom video om hvordan "ta kverken på" tannfiendene. Noe lignende vår norske Karius og Bactus- historie

Pubertetsdagen opprant endelig

.. og vi hadde forberedt oss godt, trodde vi. Men her kan man visst aldri ha forberedt seg godt nok. Alltid overraskelser.også idag. Vi møtte på skolen kl. 08.00 en hel halvtime før vi skulle starte pubertetsopplegget vårt. Og alt var i orden sa de. Jaha. Men hvor var kabelen som skulle connecte min laptop og prosjektoren ? Å skulle vi ha det og? Ja det skulle vi jo. Full fart i alle retninger og ulike sammenkoblinger skulle prøves enda jeg sa: "Det er ikke den". Hun som skal hjelpe oss  gir  nærmest opp til slutt og sier så fint: "Jeg skulle visst gjort dette igår".Vi nikker og smiler og tror hun har fattet pointet. Da kommer det like uventet: "Hvorfor sa dere ikke det til meg?" Ikke til forkleinelse for noen ,men slik har vi det innimellom. En mann blir ringt etter. Han kunne ikke komme før om en times tid. Sigrid hiver seg rundt og sier: "Jeg tar taxi til byen og kjøper en. Ellers går alt dette i vasken" og det gjør hun. Men like uventet dukker mannen opp etter en halvtimes tid. Han har med seg kabel.rigger opp, og vips, er alt i orden. Sigrid får beskjed om å snu og før hun har rukket tilbake til skolen, er jeg og Annie tolk i full gang. 100 jenter i 10 klasse,lytter og er konsentrete, stiller spørsmål under veis, mens en eller annen lærer skriker til iblant. Jeg skravler ivei på en eller annen slags engelsk og Annie tolk henger med. Det var rett og slett moro. Etter en og en halv times forelesing, skal klassen deles i tre grupper og vi skal ha gruppearbeid. Hver gruppe blir igjen delt i tre og får hver sin gruppeoppgave.Når de har løst den, skal de ha sitt fremlegg, og det har de ikke noe problemer  med å gjennomføre. Her er man sjelden beskjeden i så måte

 De første var en supergruppe. Jobbet og var topp konsentrerte. Den andre gruppa ble nærmest et mareritt. Støynivået var sååååå høyt at jeg hørte ikke min egen stemme. Det verste var vel at læreren som skulle være med oss, skreik enda høyere. AT det går an
 Vi kom nesten ikke i gang  Før alle strøk på dør. Da var skoledagen over og selvsagt ville da  ingen være igjen på skolen. Pga forskyvelsen av hele opplegget har vi da hatt siste gruppe idag og de var sånn midt på treet når det gjaldt arbeidsro. Her er en kultur for skriking. Alle er enormt høyrøstet og ingen venter på tur. Det er et utrolig  kakkleri

Men nå er det gjennomført. Målet er nådd.
Summen av dette synes jeg har vært bra. Det har vært mange spennende spørsmål de har stilt og spør de, skal de også ha det rette svaret er min mening. Selv om jeg gjør det best mulig for  å ta hensyn til det muslimske tankesettet







Det er både skummelt og spennende å bli tatt bilde av. De er 15-16 år og som tenåringer flest. Den store forskjellen er vel bare at i en klasse som dette, er faktisk noen gifteklare. De er allerede "bestilt"

Men dansegruppa på skolen idag kansellerte rektor. Det skulle være straff for at de hadde vist dårlig disiplin. Ja slik er det her, makta rår.
Men  er det no rart at jentene skriker. Det gjør lærerne . Det gjør familien hjemme. Det gjør man på bussen, i taxien, i butikken. Jeg vet aldri om de er fly forbanna eller ikke. Jeg velger å tro det siste. Den som skriker høyest, er antagelig den som oppfattes som sterkest

Vet du dette da..

 ..at 28.nov er en spesiell dag for Israel.
28.nov i 1947 vedtok FN den såkalte fordelingsplanen. Det betydde at det som den gang hette Palestina, skulle deles i to.
 Dette førte til at Israel etter over 2000 år i landflyktighet, ble  proklamert som en selvstendig stat i Tel Aviv 14.mai i 1948 . Den andre delen skulle forbli et palestinsk-arabisk område. Israel jublet. Den palestinsk-arabiske befolkningen  godtok ikke  avtalen og fortsatt kampen. Britiske soldater foretok seg egentlig ingen ting. Først i mai 1948 trakk de seg helt ut og da etterlot de seg egentlig bare et eneste kaos uten å ha overlevert noe adminstrativt ansvar til den nye staten. Ikke noe politi, ikke noe postvesen. Alle institusjoner måtte bygges på nytt. I januar 1949 var Israel endelig klar for sitt første nasjonale valg
Og det ble ingen fred. Konfliktene og voldspiralen bare fortsette. 90 % av den palstinske befolkningen flyktet fra Israel og den israelske stat. Mange av de lever fortsatt i det som kalles flyktingeleirer, men som er mere lik småsamfunn med de fleste samfunnsmessige institusjonene på plass
Jødene vendte hjem og best kjent er kanskje historien om båten Exodus som spesielt skulle bringe hjem Holocaust overlevende . Exodus hadde over 4500 passasjerer. De fikk ikke innreisetillatelse. Britiske Royal Navy bordet skipet og tvang de tilbake til Europa, nærmere bestemt Kypros. Der ble de satt i interneringsleirer.
I går kveld opplevde jeg faktisk å møte ei jødisk kvinne som fortalte at hun og hennes familie ikke kom med Exodus,med med en båt nr. 2 som gikk ut fra Europa med samme hensikt som Exodus. Hun var da 1 år gammel og ble faktisk holdt i sjul i over tre år. Faren hennes var holocaustoverlevende og familien var livredd for at de skulle bli sendt tilbake til Romania hvor de kom fra. Da hun var fire år husket hun at hun fikk brød for først gang i sitt liv. I interneringsleirene var det elendig,men folk var glade for at de levde. Hun fortalte at når de endelig etter noen år fikk lov til å dra tilbake til Israel gråt alle mann ombord når de så kysten nærmet seg. Fortsatt gråt hun når hun fortalte om dette.  Slike historier berører meg sterkt. Jeg som aldri har opplevd annet enn fred, trygghet,god mat og  bare fordeler i livet mitt.

Men tilbake til 28. nov. Idag har jødene feiret dagen men gamle folkedrakter, sang og dans.
Og noe annet morsomt som hendte denne dagen i 1947 før avstemminegn i FN var ferdig, var at en antikvitetforhandler som hadde fått rede på funnet av Dødehavsrullene, bestemte seg for å reise opp om morgenen for å overta disse. Han hadde lenge hatt tilbudet,men hadde kviet seg pga uvissheten. Han fant plutselig ut om morgenen at han rakk og reise opp for å hente dødehasrullene  og være tilbake igjen før avstemningen var overstått. Lite visst vel han den gangen hvilket kupp han gjorde. Et arkeologisk funn som faktisk er noe av de største og eldste man kjenner til.

Å være oppe på fjellet Qumran og se alt hva som kommet frem der er baaare utrolig. Jeg har vært der. Har du lyst å være med der en gang kanskje

En annen ting:
 Visste du at jødene har rekord i å spise kokosboller, men det er de uten kokos. Sjønner du. de er kjempegode og koster bare en shekel stykke. HVis du da ikke kjøper en familiepakke med ca 20. Da er de billige da- mmmmm

Dette vet du kanskje

Men jeg hørte for første gang idag om kunsten å få en god olivenhøst. Her finnes jo oliventrær over alt. På enhver liten jordflekk. Enda er dette ingen ting imot hva det var for noen år tilbake, Da var hele skråningen ned fra Oljeberget en eneste stor olivenlund. Det må ha vært vakkert. Så hogde man ned trærne fordi man startet husbygging her, både den lovlige og den mindre lovlige.  Nå er det bare få trær igjen egentlig.
 Ute i hagen til huseierern her er det et par trær og idag var det innhøsting. De var ikke helt fornøyd med avlingen iår. Det skulle ha regnet mer, sa de. DA ville olivene ha blitt saftige og best. Og jeg som troddde det hadde regnet godt i år. Fra et tre kan du høste ca 4-7 kg bær, litt etter som. Det går med ca 5-6 kg oliven for å lage en liten flaske med olivenolje. Når jeg spurte hvilket merke jeg burde kjøpe, lo de to gamle mennene godt. Det du kjøper i butikkene er bare import. Det er ikke olivenolje sa de.

Selv sender de sine avlinger til eget presseri, eller gjør det sjøl hjemme og får den perfekte olivenolje. Som vanlig av høflige arabere,lover de  selvsagt at jeg skal få med meg ei flaske når den er klar. Så får jeg se om de holder ord.
I så fall gir jeg ikke bort en dråpe,
Men kommer du på besøk til meg, skal du få smake disse edle dråpene

Fredann på by`n

Det er nok ikke slik som dere tror, men jeg kan forsøke beskrive det med noen bilder.
Jeg skulle ut på by`n på formiddagen en tur og går min vante rute gjennom gamlebyen. Det jeg ikke tenkte på at det var tid for fredagsbønnen på Tempelplassen. Da er "mannstrafikken" svært stor. Mennene er da ikke særlig farlige, hvis de i det hele tatt skulle ha anlegg for å være farlige,  for da har de bare et eneste mål: Tempelplassen og der skal det bees. Mennene er nyvaskede og dufter godt alle sammen og har sine bønnetepper med. Og de har førsterett i trafikken. Ikke så mange som legger seg på hornet heller da

Utenfor muren passer andre, mindre troende kanskje, på  at det får salget til å svinge. Det ropes: "Hi Mam, Taxi? TelAviv ? Betlehem? Spescial for you,mam  Postcard, mam. I give you two for one" Og her selges alt. Grønnsaker,klesklyper. kjeks, oppvaskmiddel og masse annet ræl

På hjemveien møtte jeg noe helt annet. Da var fredagsbønnen for lengst avsluttet ,men tiden for  jødenes sabbaths feiring var nær. Jeg møtte hundrede av soldater som var på vei hjem for å feire sabbath antagelig, Men det må ha vært noe mere iom at jeg møtte så utrolig mange. I tillegg til at de kom her på den arabiske siden.Men her er den jødiske gravlunden og det kan ha vært at de hadde vært på beøsk på en soldats grav. Men de var lykkelige og sang og hilste Shalom Shabath. Dette er ungdommer av begge kjønn og det sies at alle jentene får to gratis abborter i løpet av tjenestetiden som for dem er to år. Så det kan jo tale for seg.

Ja Israel er en sammensatt nasjon på så mange måter.

Jeg bare må..

.......fortelle dere mere om Tony.
 Jeg har jo skrevet om han tidligere,men det gjør vel ingen ting om dere får høre litt til.
Sigrid viste meg nemlig noen bilder og de tenkte jeg at jeg fikk dele et par-tre med dere.
Bildene er fra en forestilling på skolen, både jente-og gutteskolen, tidligere i høst.



Tony, og kona hans Mary, brenner for å drive  virksomhet for barn. Selv om de har sine egne barn heime.  Jeg var å besøkte dem forrige dagen. Det er alltid så utrolig flott å treffe denne familien. Man blir baaare glad av å være sammen med dem.






 Du må være god for å klare å holde en slik konsentrasjon på skolebarna. Vanligvis er det kanskje ingen lærer som klarer å holde på en slik konsentrasjon over tid, men så har vi ikke klovnedrakt heller da. Kanskje vi burde det.
Det er mere enn klovnedrakten som gjør at barna er topp konsentrerte når Tony og hans team står frem.

.

Fortsatt møter jeg barn i gata her som gir tegn og roper: mr. OK. Det er nemlig det Tony presenterer seg som. Trivelig
 

Takk for denne gang  

Virkelig imponerende

Mandag hadde vi gjort avtale med  en institusjon som vi ikke var helt sikre på hva var. PÅ visittkortet stod det "people with special needs". Man blir enda mere  stussende  når man står utenfor en dør og skjønner at her er det liksom. Det så ikke spesielt positivt ut, men en hyggelig gutt tar imot oss og inviterere oss videre inn i herligheten. Gutten var flink,men vi så at han hadde et  handicap Og vi ble satt på vent inntil sjefen sjøl kommer. Og det var en energisk mann med stort hjerte for handicappede barn. Mye pga giftemål med slektninger blir mange barn født med både fysiske og psykiske handicap. og han kunne fortelle at sist år hadde de hatt ca 13-1400 pasientr innom. Mange var nok gjengangere Her tok de imot for avlasting. Brukerne var opptil 21 år og hadde til dels store utfordringer medisinsksom feks Sondemating ,PEG medisinhåndtering ol. De kunne være der fra et døgn til 2-3 uker, alt etter behov.
Alltid er det slik når vi er et sted  at de ringer etter både hr Ditt og fru Datt. Slik nå også, og en ny mann kommer ruslende inn og blir presentert som far til en gutt med handicap. Han drev et dagsenter et annet sted på OLjeberget og ville gjerne ha oss med dit. Disse to herrene samarbeidet veldig godt og her var det også brukermedvirkning . Alle foreldrene til de handicappede var aktive med i mange avgjørelser.
Så av sted bar det igjen, og det var vel nå vi ble virkelig imponerte. Vi kom til et stort flott hus med en beliggenhet som enhver kunne misunne. Hele grunnetasjen var innredet til dagsenter for hadicappede. Det var åpent fra 15-kl 18 hver dag , de hadde plass til 12 stk. og her var det 15 ansatte. Altså mere enn en pr bruker. De ansatte var spesiallærere innen musikk og innen tegning, de var utdannende for å bistå blinde og døve og de var fysioterapeuter.. Her manglet ikke noe av utstyr.  Her lagde de kaker og mat og stemningen var lett og god. Hele dette var drevet på privat initiativ. Noen arbeidet som volontorer, andre med noe lønn. Over etasjen var privatboligen til mannen og han ville jo gjerne vise oss opp i sin egen private bolig. Der ville han vise oss hvordan de hadde innredet sønnens egen avdeling i hjemmet. Han var rullestolbruker og blitt skadet under fødselen. Vi ble bare så imponert over alt, fra hjertelag til husrom,tilkreativitet og raushet.
 Her hadde ikke vi særlig mye å bidra med. Og det var egentlig veldig greit

Vi spiller playstation faktisk,uten handsticks.
Her måtte vi bruke hele oss . Hoppe unna så ikke  vi ble truffet av ulike ting under spillet
 For en kjempeflott treningsmulighet  som de handicappede fikk ved å bruke dette

JODA DET GÅR RIMELIG BRA

En regnfull luxusdag

Ja går det an. Ja, faktisk. Det gjelder bare å ha "de rette kontaktene". Å det har jo jeg, vet dere. Både oppover og bortover. HAha.
I strålende solskinn forlater jeg Month of Olive og begir meg ut på en vandretur. Før jeg har nådd gamlebyen striregner det og blåser fra alle kanter. Men jeg legger vandringen min inn i de små smugene i gamlebyene og tenker at der er det mest tak over. Men ingen tak er regntette og ingen gater i gamlebyen er laget for at man skal gå med oppslått parably så da får man bare gjøre det beste ut av det.
Målet mitt idag er  Leonardo PLaza Hotel
Se her:
http://www.leonardo-hotels.com/israel-hotels/jerusalem-hotels/plaza-hotel-jerusalem

Vel ute av gamlebyen ved Jaffaporten (henger dere med meg hvor jeg er?)  Nå MÅ bare parablyen opp, men min nyinnkjøpte paraply for 10 shekel holder ikke i slikt vær Den er rett og slett ikke særlig velgjort for regnvær i det hele tatt. Kanskje for regn, men ikke for vind og vops så var den nærmest brettet sammen i fire. Ja ja. Bretter den ut igjen og holder den fast i alle hjørnene. men jeg ble våtere og våtere
Dette betydde at da jeg kløv inn på Hotel Leonardo så jeg ikke særlig vakker ut, men  da er det klokt å  bare late som om og opptre som om.
Og det lyktes virkelig. En hyggelig mann hjelper meg til å oppspore Øyvind som er med i et reisefølge til Israel. Ikke nok med det,men når Øyvind kommer, kommer han sammen med en annen kar som uten forvarsel spør om jeg kan gifte meg med han og forteller meg at jeg er det vakreste han har møtt. JAja. Jeg kan leve i troen for noen timer i alle fall
Øyvind er med i et spesielt reisefølge av israelske jurister, medisinere, businessmen og jeg vet ikke hva. Høyt utdannede mennesker som kjemper for sikkerheten til Israel. Mastergrader og andre grader innenfor terrorisme og mye annet. Hyggelige mennesker som jeg fikk lære mye av og som inviterte meg med til lunsj. Jeg foreslo å betale for den sjøl, men når prisen da var 600 Shekel(Helt sant!) takket jeg fort ja til invitasjonen!.
Å for et lunsj bord. Der var ALT! Andebryst, kutunge.biff,kylling,salater,fiskeretter grønnsaker,frukt,kaker desserter,vin vann kaffe. Ja jeg kunne sikkert bare fortsatt å ramse opp. Det hele var bare helt vidunderlig for en våt,frossen og liten volontør fra Skøttru.
Det var utrolig hyggelig å treffe Øyvind og alle disse menneskene her i Israel og jeg koste meg sammen med de til utpå kvelden. Da trasket jeg igjen hjemover igjen, til mitt lille
sofahjørne og en enkel kopp te. Kontrastene kan være store ,men livet er herlig
 Vil dere titte mere på reisefølget kan dere se her:
http://www.israellawcenter.org/

Skal vi danse

Jeg har faktisk ikke fått med meg hvem som vant "Skal vi danse" Ble det Kari eller ble det Atle?

Her danses det også, men i en litt annen stil. En ganske annerledes stil faktisk. Se bare her litt:

(Sorry folkens. Nå har jeg ventet over en time på at en liten videosnutt skal lastes ned uten at det lykkes. Da blir det nok bare et lite "stillbilde" Og det var jo veeeldig dumt)

Dette er en av dansegruppene som har kommet igang uten at jeg skal ha æren for det. Annie som leder gruppa er henne som kanskje skal æres mest. Hun skriver sanger,tekster,lager drama,ja danser og er også en knallgod tolk.Hun og Sigrid hadde, før jeg kom nå, fått kontakt med en "ungdomsskole" her på berget. Så der er det nå startet tre grupper som Annie skal ha danseopplæring med. Sigrid har kjøpt inn stor CD spiller med gode høytalere og mikrofon. Man kan jo ikke danse uten skikkelig musikk og lyd og salen er ryddet når vi kommer på skolen. Ok, litt disiplinproblemer finnes her også og sist var det nok et par- tre tøffe jenter som klarte trykke på noen knapper på fjernkontrollen eller en eller annen  knapp. Det var jo ikke særlig lurt. Det betydde at meste av danseundervisningen måtte forgå lydløst, ja ikke lydløst heller. Det ble rett og slett bare ståk inntil noen glupe klarte å finne den rette knappen igjen og få anlegget igang for fullt.  Da ble det dansing og jeg hivde meg med. Men desverre hoftene mine blir aldri slik som de andres. Kan dere begripe? Ikke bare hoftene svinger  feil. Både håndledd, albuer og skuldre er i feil posisjon. Så nå ha Annie talt: Hun skal gi meg privat timer HOIHOI

HØSTTID



ER DET IKKE VAKKERT?
 DETTE ER ET AV YNDLINGSOMRÅDENE MINE NED MOT DEN TYSKE KOLONIEN I JERUSALEM

Å ,
SÅ ER DET ALLTID NOEN SOM BARE STÅR OG SER PÅ

OG KOMMER MED ALLE DE GODE FORSLAGENE........

.........NÅR ANDRE MÅ JOBBE OG SLITE

SLIK BLIR OLIVEN HØSTET       .MAN BESKJÆRER LIKESÅ GODT OLIVENTREET MED DET SAMME

HØSTFARGENE ER DE SAMME OVER ALT

JEG OG VÆRET

Ja for det er vel det dere alle lurer på-hvordan jeg har det og hvordan været er- Tar jeg feil, eller?
Jeg satser på at jeg har rett.
Jeg har det bra jeg. Flyturen gikk som bestilt den, Sherutten fra flyplassen vil som regel ikke kjøre opp til Oljeberget.  Denne gangen var jeg litt heldig med det også for det ramlet inn i sherutten en hel del nordmenn faktisk.  De skulle opp på et hotell i nærheten av Oljeberget og da sa plutselig sjaføren at det var greit og kjøre opp. For å komme til hotellet måtte de passerte stedet der jeg skal bo,så da var det bare å hoppe av rett utfor døra så å si
Disse nordmennene, som antageligvis var helsepersonell alle i hop  skulle delta på en stor internasjonal konferanse på Augusta Victoria. Det er stort flott og tyskdrevet sykehus her oppe på berget.
Kjent for god standard

 

 Hadde ikke tenkt å gi til kjenne at jeg snakket norsk til disse nordmennen. Planla å sitte som en stille intetforstående dame som bare skulle snappe opp hva disse nordmennene snakket om. Enklere tenkt enn gjøre det. Da en av mennene satte seg ved siden av meg og begynte snakke engelsk ble det litt for dumt syns je- DA er det best å avsløre seg sjøl først

Været da, det spør jo alle nordmenn om. Ingen her er spesielt opptatt av været. Likevel  begynte de nå å snakke om at det var meldt storm. Og jeg var selvsagt spent på hva det  skulle bli. Dagen stormen var meldt, opprant med sol og deilig temperatur., Frokosten ble unnagjort på terassen. Jeg dro ut på byen og vandret bare for å vandre. Det synes jeg alltid er spesielt her. Vel inne i hus utpå ettermiddagen sa det liksom bare bang. Himmelen ble mørk, vinden tok skikkelig tak, regnet trommet ned og lyn og torden kom fra overalt omtrent. Hjemme i Norge ville jeg gått og gjemt meg i kjellertrappa i slikt væt. Her satte jeg meg foran vinduet og skuet utover gamlebyen. Gullkuppelen på moskeen ble borte i tåken og regnet,men gjett om den kom til synet når lynene blinket- Det var spesielt vakkert faktisk.
Og idag har igjen regnet trommet ned og vinden blåst. Parablyen er mere vrang enn rett i dette været, og alle butikker har stort paraplysalg av alle slag-
Israel fryder seg over regn
MEN-- å komme nyfrisert og nyklipt fra frisøren slik jeg gjorde i dette været var dårlig planlegging
Nok værmelding.

Ashdod and adios

Først Ashdod.
En by som i bibelens dager tilhørte filistrene. Her menes det også at Jonaas ble skyllet i land. Kanskje ikke alle kjenner historien om Jonas som ble slukt av en hval og som var tre dager i fisken før han ble kastet på land igjen. I alle fall sies det å være i Ashdod.  Idag er den Israels 5. største by og innbyggertallet har de siste årene vokst noe voldsomt. Det bygges en moderne by med brede gater og flotte høye bygninger. Dette er ingen firkantede klosser,men et oppkomme av vakre gode arkitektoriske  løsninger. Det er litt artig å se at byen utvides jevnlig. For der hvor byggingen stopper er det rett ut i ørkensanden .
 .

Ellers har du jo det blåe Middelhavet som frister til bading
Så lenge ikke manetene  kommer. Og de kommer i begynnelsen av juli og drar igjen i begynnelsen av August. Jeg merket d den siste dagen jeg var der. Plutselig, så kom de liksom  Gråblå ballongaktige greier som antagelig slengte noen tråder på oss.

Ashdod er også Israels største og viktigste havn. Det lå alltid store båter og cruseskip rett utfor og ventet på å få gå til havn.




 Og her møtes hav og himmel i en utrolig vakker og ensstemmig blåfarge

Det var også hit konvoien prøvde komme inn i 31.mai i fjor. Da var "Jonas-høyden" full av journalister og kameralinser. Blir det gjentagelse fra i fjor nå? Time will tell 

SÅ var det adjø.

Jeg liker aldri si adjø. Men greit  nok når man vet at også noen i Norge vil si: "Velkommen heim"

Denne gangen har enda flere bånd blitt knyttet til familier og personer. Særlig kvinnene som kun har sitt kjøkken. Spiste middag hjemme hos en familie i kveld. Kona drømmer om å reise på ferie, på "ny honeymoon", bli rik, tjene egne penger. Jeg svarte det er drømmene som av og til holder oss oppe,men tenkte umiddelbart at kanskje var det mere usant for henne enn meg. Jeg kan ha en mulighet til å realisere i alle fall noen drømmer. Hun har det sannsynligvis ikke. Så vidt tredve år, mye "vondter", fem barn og mann. Og hele huset er mannens slektninger. Hun er en del av et samfunn hvor kvinnene har liten annen verdi enn at de følger slektens tradisjoner. Hva er de? Jo, vaske golv,klær lage mat og av og til ta en tur ned til Damaskusporten.

Slike solnedganger blir det vel også en stund til jeg får se igjen.Jeg har trasket og gått opp og ned her mange ganger. Foreldrene fra skolen som etter hvert har begynt å si "hallo" til meg. Barna som alltid roper: "What`s your name?" Buss-sjåføren som alltid ser to ganger på meg minst, når jeg leverer honnørbilletten min .Drosjesjåførene som ikke lenger roper: "taxi.taxi" når de ser meg.Jeg vil savne dere alle

Så vil jeg takke for meg denne gang. Takk til alle som orker følge med meg. Jeg er bare en liten norsk dame som prøver å gjøre det lille jeg kan. Mange andre kan gjøre mye annet.

"Det du har gjort mot en av mine minste små, det har du gjort mot Meg"  

Beach-date

Du har  sikkert hørt om speed-date, nett-date og andre slags date. Men har du hørt om beach-date?
Det opplevde jeg i dag og det foregår omtrent slik: (tror jeg,)

Jeg hadde finni meg en deilg plass på stranda, under et lite bambus tak. Rigget meg til med stol.håndkle,solkrem og lesetoff. Klar for en kosedag,  Da jeg etter en dukkert, er tilbake til yndlingsplassen min sitter en kar i det ene hjørnet.  Jeg tenkte:"Hvorfor sitter han der? Det er da plass et annet sted."  Før tanken var tenkt ferdig, var mannen igang med sin engelsk, klar for kontakt. Jeg kunne jo ikke være direkte uhøflig, så jeg gav han da noen slags korte greie svar mens jeg stod der og undret meg på hva jeg egentlig burde gjøre. Til slutt sa jeg: "Jeg flytter over til et annet sted". Men det hjalp lite. Mannen spratt opp klar for å være gentleman og hjalp meg med flytte- prosjektet mitt . Og ikke nok med det. Han slo seg til ved siden av meg igjen.

DA ble Elisabeth litt stram av seg og forklarte kort og presist:" Jeg vil være alene!" Mannen var lydig han, selv om han ikke skjønte hvorfor, men han flyttet seg. Og vet dere hvor?  Under et annet bambustak ved siden av der ei annen dame  lå alene .

Jeg satte på meg solbrillene og smugtittet så godt jeg kunne for å følge med på utviklingen. Praten gikk visst lettere der enn med meg og om ikke lenge var mannen flyttet seg helt ved siden av dama. Spenningen økte og jeg smugtittet. Om litt var det kroppskontakt mellom de to. Armen ble lagt rundt ryggen og han lå godt henslengt over henne.  Litt senere ebbet spenningen for meg ut. De to reiste seg og vandret sammen ut fra stranda.
Hvor hen? Ikke vet jeg,men fantasier kan man jo få lov å ha vel
.
Hun fikk sitt livs største sjanse kanskje ,og grep den. Jeg lot den gå fra meg. Og lykkelig for det.
Forskjell på folk får man si.

Til TEL AVIV

Å ta noen utfordringer er  både lov og  litt spennende.
Da jeg hørte om ei gruppe som reiste til Tel Aviv hver uke med mat til uteliggere og narkomane, tenkte jeg at : "Det kan jeg da!" og meldte meg på. Slik ble det til at jeg fikk en ny god opplevelse av å kunne bidra med det jeg kan.
Språk er alltid en morsom utfordring her og i denne gruppa var det russiktalende, hebraisktalende og heldigvis for meg, også noen engelsktalende. Det hjelper når man er svorsk som meg

Vi møttes hjemme hos ei dame i Jerusalem i hennes leilighet kl 13. Her var det velorganisert. Hun hadde alt hun trengte for at dette skulle gå greit og lett og satte oss i hver våres funksjon. For her var det ikke bare"å slenge med seg noe". To dyktige matlagere stod på kjøkkenet og fikk ansvar for å lage en stor kjele med gryterett. I tillegg skulle det lages en kjele med hirse. Oppvasken gikk unna litt etter litt og ute på stuebordet ble nykommerne plassert for å kutte grønnsaker. Og det var ikke å kutte som vi ville. Vi fikk god instruksjon om hvordan og la det velordnet i plastikkbokser. Skjønte først når jeg kom til Tel Aviv hensikten med det forskjellige . Dessuten fikk jeg innsikt i hvordan lage en god salat


Vel  ferdig med all forberedelse lastet vi opp to biler. De var virkelig lastet opp. Tror ikke det var mange ledige smårom i den bagasjen












Etter en times bilkjøring var vi fremme. Av og til kan det være greit å ikke ha luktesans. Jeg kjente bare en liten snev av ei merkelig lukt. Dette er en plass i TelAviv hvor gatefolket oppholder seg. Noen kondemnerte hus,men gode nok for sex-shop og "Mary`s Bar" Og tilsynelatende også gode nok til at turistbussene tok en tur hit for å titte. Akkurat da kjente jeg meg uvel på turistenes vegne.

To store klappbord kom på plass med hvit duk. Kjøledunken for drikke ble fylt med vann,saft og isbiter. Pitabrød,humus.,tomatsaus  og majones ble  dekket opp . Kjøttgryta og hirsegryta likedan og alle de fine plastikkboksene med forskjellige grønnsaker. Flotte engangstallerkner, glass og servietter.

Det tok ikke mange minuttene før de begynte komme. Tørste, triste og motorisk urolige pga sentralstimulernede midler. Englestøv og heroin er dagens kost. Mange var sultne og spiste alt de fikk. Andre var sultne og orket ikke få i seg maten pga kvalmen. Magre, slitne og ikke alle helt rene. Jentene dollete og lettkledde.  Ville ikke prate særlig,litt i sin egen verden, men et "toda" (takk) hørte vi i blant. Etterhvert var det meste av maten  borte. Det stilnet rundt matbordet og noen hadde redd opp teppet sitt og ordnet plastikkposene sine i et hjørne. Klare for en hvile,forhåpentligvis etter et godt måltid

Jeg tenkte: " Disse har sikkert også en mor eller far et sted, kanskje noen egne barn, i alle fall en familie." Ble både trist og glad på en gang.Trist over alle som ikke alltid får livet på skinner, Glad fordi jeg er priveligert.
Vel heime i ti tida på kvelden merket jeg at jeg var sulten. Selv hadde jeg glemt å spise

LITT KLOVNERI

..MÅ TIL,
og da måtte vi til Betlehem. 
Å gå av bussen i Betlehem gjorde at jeg ikke helt visste i hvilken tidsperiode jeg egentlig hørte til.
Betlehem har ikke lenger så mye igjen av englesangen og de redde hyrdene som først fikk høre om "at en Frelser var født". Men,kanskje kan man få en slags fornemmelsse av hvordan hyrdene på marken hadde det hvis man skal tenke sosial standard og komfort. Kan se ut til at de har har mye fine biler,men de er slitte og utkjørte

Men vi skulle ikke til Betlehem for å høre englesang heller. Vi skulle dit for å møte Tony, og Tony kom kjørende for å hente oss i sin gode gamle bil. Ikke alle dørene var til å åpnes for da løsnet et sete eller noe annet. Men med denne bilen kjører Tony og hans team rundt. De laster opp bilen med mikrofoner, høyttalere og mye annet utstyr for å gi både barn  og voksne morsomme opplevelser.
Tony og kona driver ikke baare med klovneri, men han og kona forsøker seg også på business. De har sammen utprøvd og fått frem en helt spesiell ktydderblanding for kylling. De har laget noen flotte etiketter som de  klistrer utenpå små esker med krydderet, med holdbarhetsdato til og med.

Tony er kreativ . Og ikke minst en hyggelig og morsom mann. Han har 5 barn og den ene er faktisk rødhåret. Tony fortalte at når han ble født ble han nesten i sjokk og hadde sagt. "Oh my God; Have you given me a  real clown ?" Det kan man nesten tro er mulig etter å ha vært en dag i hjemmet deres. Joel er en utrolig morsom to- åring som må ha et naturtalent inn klovneri

Så var det litt mer om Tony.
Han driver både med dukketeater og klovneshow
Vi ville bli litt bedre kjent med han
Kanskje ville han gjøre en forestilling på skolen på Oljeberget.
Klart han ville, (hvis bilen holdt)
Han kunne snakke om hygiene og da spesielt tannhygiene.
Kan det bli bedre?
Så nå har vi lagt igjen beskjed og tilbudet til pikeskolen vår.
Den som venter får se






Dette er mitt ønske nå for å videreføre tannprosjeketet enda litt til.
Personene finnes her. Det det skorter på planlegging., synes jeg. Dagen i dag er nok for de fleste her


Og alle ting kan forklares enkelt med at "hvis allah vil", eller ikke vil, ville jeg også tilføyd. Ei dame på foreldremøte sa endog at årsaken til at hennes tenner ikke var ordentlige var allahs vilje.



Her der det ikke kjærligheten til en gud som rår, men frykten for en gud.
For meg er det to forskjellige drivkrafter og jeg er lykkelig for å kjenne en kjærlig gud.

Det gjør meg glad...hipp hurra!      

 Slutt fra Elisabeth i Betlehem

ENDELIG..

.. var det dag for foreldremøte. Det har vært mange runder på dette, men sist lørdag gikk det ut 350 invitasjoner fra skolen. Det var ikke verst.
Jeg nevnte det for tannlegen her en dag og han oppmuntret meg og sa:" If only ten will come it`ll be good." Det er godt å få det i et perspektiv og ikke skru forventningene for høyt.

"Budskapet mitt" var enkelt men viktig for tannhelsa...
og tolken og jeg hadde funnet tonen. Det er også en god følelse å vite at det man prøver få sagt,blir sagt. Hun er forresten et helt herlig menneske, som mange andre! Ikke bare en knallgod tolk. Å finne en arabisk-engelsktalende tolk er ikke lett. Men vi lykkes denne gangen

Det var invitert til tre forskjellige klokkeslett slik at vi evt kunne "kjøre" tre grupper utover dagen. Dette var egentlig smart fordi da hadde flere foreldre mulighet for å komme.Og dette var foreldre til de samme barna som tannlegestudentene har hatt Health Education med tidligere. 1-3 klasse hvis noen skulle lure på det. Her  på Mount of Olive er det masse barn, på jenteskolen ca. 100 i hver klasse.

Så gjett da hvor mange som møtte!
Det kom faktisk ca 60 mødre pluss en del barn  som de hadde med seg. Ikke verst det vel. Jeg er overveldende fornøyd. Så vi kjørte to grupper idag

 Stemningen? Jo den var absolutt på topp

Og vakre er de.....

...og dypt konsentrete

Så det var baare å kjøre på.

Fortelle om tannpuss,tannbørsten,tannkremen og tanntråden. Fortelle om bakterier,syreangrep,plack og sukkerbruk

Fortelle om tannverk,tannlege og tannlegeskrekk

Fortelle om gode arabiske mødre som tar godt vare på barna

De stråler. Kommer med mange spørsmål og gode innlegg.

Noen er gravide,noen er 9barnsmor,omtrent alle er hjemmehusmor og noen forteller også om barn som har startet på utdannelse. Dette vitner om at med tiden vil også utviklingen gi flere muligheter for beboerne også på the Mount of Olive.

SYKKELTUREN... som ble som den ble

Internett er ei nyttig greie.Jeg hadde "lyst til å finne på noe" Og på nett kan man finne det meste.Jeg fant at en sykkeltur rundt Genesaretsjøen var en utrolig flott opplevelse. Flotte opplevelser går man ikke glipp av og særlig ikke når skribenten sier den tar "baaare" 4 timer.
Da var det bare å finne det neste på nett og det var et rimelig overnattingssted i Tiberias. Alt finner man på nett. Også rimelig hotell og vi booker oss inn. 1-2-3 så var alt på plass.

Hotellet var Ok det og frokosten likedan. Jeg hadde tenkt "å stjele" med meg litt lunsjmat også selv om stjeling ikke akkurat er min greie. Fine malerier hang  på veggene i spisesalen med noen underlige lapper på.Nysgjerrig spurte jeg Sigrid hva som stod på lappene. Der stod: " Det er ikke lov å ta med seg mat ut fra spisesalen" Dere får selv sjekke ut hva resultat av stjeleprosjektet mitt ble. Av og til dumt å spørre for mye.

Så avsted for å finne sykkelutleie. Dagen var strålende varm. ca 32 grader , god vind og gubben på sykkelutleie fortalte oss at det var 60 km rundt sjøen.   Vi måtte være tilbake igjen før kl 18, kunne ringe hvis uhell med sykkelen intraff, ble hentet mot betaling hvis vi brøt løpet. Israelere har ikke gått på smilekurs  og vil ha oss fortest ut dørene. Litt hjelp for å få justert syklene så i alle fall ut for å være innbakt prisen. Vi var klare for en utrolig flott tur

Ikke noe å si på damene i alle fall, selv om vi ikke akkurat er topptrente. Og for en motivasjon vi hadde.

Så vi tro til og det var en herlig følelse. Ut av Tiberias var det flatt og så kom en etappen med litt stigning. Her er ingen sykkelstier, men en egen line på vanlig vei. Vi gruet litt for det,men trafikken var ikke plagsom denne dagen. det var nok andre saker som skulle plage oss mere enn det. Det er visstnok noe som heter utrente muskler både i lår,legger og rumper.  Og så er det noe som heter stekende sol og kraftig vind. Men vi trår og er fornøyde. Vinden er litt med oss og litt fra siden og jeg tenker på historien je har hørt om ei kjerring som syklet i motvind og sleit. Til slutt ropte hun til Vårherre og sa: "La vinden snu til je skal heimatt!!!". Kanskje greit at Vårherre ikke alltid gjør det vi ber om.

Genesaretsjøen er stor og vakker selv om vannstanden de seneste årenene skal ha synket ca. 1 m i året. I år har det regnet godt i Israel. så for meg så det ur som den kanskje nå hadde steget litt nå

Pausene blir mange. Vi leter etter skyggefulle plasser og slår oss ned i grus og kvist. Det er ikke viktig. Men vann og solkrem blir viktig. Kilometrene forsvinner litt etter litt. Og vinden snur. Og tempen stiger. Provianten forsvinner også fordi pauene er blitt flere enn planlagt. Vi svinger inn på en bensinplass og en veiarbeider roper etter meg: " What"s the reason for doing it". Han hentydet til syklingen og jeg begynte lure på det sjøl. Vi diskuterte hvor langt vi var kommet og anslo ca. halveis. Klokka var blitt kvart over to, de fire timene var brukt opp for lengst.og det var tre og en halv time til vi måtte være tilbake i Tiberias. Da kioskdama sa det var ca 30 km igjen til Tiberias begynte sykkelplanene våre å ta en annen form. Vi var ikke 17 år lenger heller undret vi oss over. Og hvorfor i allverden var rumpene så såre og lårene så slakke. Nei det måtte da være myyyye bedre å ta en svømmetur og så ta bussen heim. Ikke vanskelig å bli enig. Vi hivde oss på igjen, syklet ca ei mil til og dro ned til en strand. Vidunderlig. Vidunderlig.

Fredfulle Genesaretsjø var blitt endret. Nå var det faktisk høye bølger som gjorde svømmeturen umulig for ei landkrabbe som meg. Men vi nøt å ligge i strandkanten og bare la det skvulpe over.

 Hvis noen fortsatt skulle lure, endte sykkelturen der på stranden

Bussen tok oss de siste to milene inn til byen igjen og vi leverte syklene ti på seks. "Vi har overlevd!!"sa jeg til mannen. Han trakk litt på smilebåndet, vinket med fingren for at jeg skulle levere hjelmen og spurte ikke et spørsmål om hvordan vi hadde hatt det. Derfor er han sikkert fortsatt i den tro om at vi to norke damene hadde utført en bragd. OG det har vi jo!!