Pakker sekken

Ja . da er det tid for å si takk for meg , enda en gang.
Mitt fjerde opphold i Israel dette året er kommet til sin ende. Et opphold som har vært annerledes enn de andre. Nye venner, gamle venner. Nye utfordringer, og  samme utfordringer, men som ser litt annerledes ut enn forrige gang  Skal tilbake.? Eller skal ikke tilbake?  Kommer det til nytte?. Kommer det ikke til nytte? osv osv.
Jeg kjenner meg såå priviligert, såå rik og såå takknemlig for å kunne bidra bittebittelitt. Fra mitt hjerte stiger en takk opp til min Gud, han som elsker. For den vanlige muslimer er det å forholde seg til en gud som de bare frykter for. Det er vel den største forskjellen på oss.
Tenk om en gang The mount of Olive vil være fri for søppel og skitt, at ungene hadde de fineste tenner i verden og at jentene kunne få  frihet for egne valg. Ja hvem vet. Alene kan man ikke redde verden. Men alle kan bidra litt.

Jeg skuer videre inn i fremtiden,med og uten bikini

 og sier:

 "Når bekymringene mine blir mange i mitt indre, da blir Din trøst til glede for min sjel" 

Takk til dere alle som har giddet å følge meg

THE DEAD SEA.

Underbart var det. Først en ullgenser av. Så en til. Av med stillongsen. Av med sokkene. Finne sola slik at den falt på hver eneste skrukke på kroppen.  Legge seg rett ut med bikini på og ha mange timers fritid og ingen planer. Og er man ved Dødehavet er man jo nødt til å bade. Så om litt endte jeg ut i dette ytrolig salte vannet. Her skal man ikke gå med magen først ut å prøve seg på brystsvømming. Det går bare ikke an. Du snurrer  bare rundt og får øyne,nese og munn fullt av stiggandes saltvann. Gå baklengs og legg deg bakover så går resten av seg sjøl. Da er du godt plassert inntil du vil prøve å komme deg opp igjen.
Dødehavet var vel verdens første spa og det er jo litt underlig å ligge i denne sjøen som sannsynligvis også var kong Davids støre tilfluktssted. Den gang var det kanskje bare mye mere vann der. Men til et lavere sted enn her kan du ikke komme til i hele verden. Dødehavet ligger nemlig ca. 420 m under havflaten

Dødehavet har også et spesielt klima. Regner nesten ingen ting her. Det er et høyt oksygen nivå,  Lufta er fri for CO2 og har ingen allergifremkallende stoffer. Solstrålene filtreres gjennom tre lag så UVB strålingen er omtrent ikke tilstede. Mer enn 20 mineralstoffer er identifisert med navn finne si vannet.





Ja her kunne man visstnok bare ramse opp i det uendelige. Jeg har tatt med meg ei krukke med mud, men den naturlige mudden lukter vondt. Så jeg får se om jeg orker dra den med i kofferten hjem til Norge. Bruker jeg den, vil vel både venner og eventuelle fiender forsvinne  er jeg reedd for

litt småproblemer til refleksjon

Ja her får dere en utfordring. Særlig alle dere som skulle kjenne til veiledningens mange sider.
 Jeg var på vei til Dødehavet. Bussen var stappfull og jeg og et par venner inntok ståplass. Etter en stund legger jeg merke til en ung jødisk gutt innerst ved vinduet. Han gir til kjenne at han vil reise seg for en gammel dame som meg og tilby meg plassen sin. Ytterst ved siden av han, sitter det en eldre god og romslig rabbiner med sine lange kinnkrøller og sin "uniform" Han  måtte også reise seg for å la unggutten komme frem og jeg gikk og satte meg på vindusplassen.  Så oppdaget jeg at rabbineren ikke ville sette seg ,men hadde en lang utredende samtale med flere. Samtalens innhold vet jeg lite om. KJente ikke språket,men tolket den dithen at det gjaldt meg.  Etter litt reiste en dame seg fra setet foran meg og hun satte seg ved siden av meg. Rabbineren fikk da sitte ved siden av mannen hennes og der satte han seg godt til rette. Den unge høflige jødiske  ble stående.
 Så. Hvem eier problemet?  og,kunne man ha gjort dette annerledes?

Årets førsteklassinger

Herlige er de.
120 unger til sammen og det er bare jentene.
 Neste lørdag kjører tannlegestudentene igang med guttene på gutteskolen og guttene er i alle fall ikke særlig mindre i antall. Så her går det unna.
7 nye tannlegestudenter stilte opp nå. De vi hadde med oss i januar holder nå på med sin avsluttenede eksamen og har takket for seg. Og dr Mazen er iherdig og så utrolig interessert i å delta sammen med oss i dette. Hadde det bare ikke vært for denne muren. Den skaper mye vansker for de som bor utenfor, eller blir det innenfor mon tro. Og det er ikke bare enkelt for palestinerne å skaffe seg tillatelse for å kunne passere. 
Vi hadde med oss tannbørster, hårpynt og mandariner og delte ut til alle sammen. Og ungene rekker opp hendene og svarer på alle spørsmål, eller kanskje snakker litt i vilden sky. Studentene hadde funnet frem en utrolig morsom video om hvordan "ta kverken på" tannfiendene. Noe lignende vår norske Karius og Bactus- historie

Pubertetsdagen opprant endelig

.. og vi hadde forberedt oss godt, trodde vi. Men her kan man visst aldri ha forberedt seg godt nok. Alltid overraskelser.også idag. Vi møtte på skolen kl. 08.00 en hel halvtime før vi skulle starte pubertetsopplegget vårt. Og alt var i orden sa de. Jaha. Men hvor var kabelen som skulle connecte min laptop og prosjektoren ? Å skulle vi ha det og? Ja det skulle vi jo. Full fart i alle retninger og ulike sammenkoblinger skulle prøves enda jeg sa: "Det er ikke den". Hun som skal hjelpe oss  gir  nærmest opp til slutt og sier så fint: "Jeg skulle visst gjort dette igår".Vi nikker og smiler og tror hun har fattet pointet. Da kommer det like uventet: "Hvorfor sa dere ikke det til meg?" Ikke til forkleinelse for noen ,men slik har vi det innimellom. En mann blir ringt etter. Han kunne ikke komme før om en times tid. Sigrid hiver seg rundt og sier: "Jeg tar taxi til byen og kjøper en. Ellers går alt dette i vasken" og det gjør hun. Men like uventet dukker mannen opp etter en halvtimes tid. Han har med seg kabel.rigger opp, og vips, er alt i orden. Sigrid får beskjed om å snu og før hun har rukket tilbake til skolen, er jeg og Annie tolk i full gang. 100 jenter i 10 klasse,lytter og er konsentrete, stiller spørsmål under veis, mens en eller annen lærer skriker til iblant. Jeg skravler ivei på en eller annen slags engelsk og Annie tolk henger med. Det var rett og slett moro. Etter en og en halv times forelesing, skal klassen deles i tre grupper og vi skal ha gruppearbeid. Hver gruppe blir igjen delt i tre og får hver sin gruppeoppgave.Når de har løst den, skal de ha sitt fremlegg, og det har de ikke noe problemer  med å gjennomføre. Her er man sjelden beskjeden i så måte

 De første var en supergruppe. Jobbet og var topp konsentrerte. Den andre gruppa ble nærmest et mareritt. Støynivået var sååååå høyt at jeg hørte ikke min egen stemme. Det verste var vel at læreren som skulle være med oss, skreik enda høyere. AT det går an
 Vi kom nesten ikke i gang  Før alle strøk på dør. Da var skoledagen over og selvsagt ville da  ingen være igjen på skolen. Pga forskyvelsen av hele opplegget har vi da hatt siste gruppe idag og de var sånn midt på treet når det gjaldt arbeidsro. Her er en kultur for skriking. Alle er enormt høyrøstet og ingen venter på tur. Det er et utrolig  kakkleri

Men nå er det gjennomført. Målet er nådd.
Summen av dette synes jeg har vært bra. Det har vært mange spennende spørsmål de har stilt og spør de, skal de også ha det rette svaret er min mening. Selv om jeg gjør det best mulig for  å ta hensyn til det muslimske tankesettet







Det er både skummelt og spennende å bli tatt bilde av. De er 15-16 år og som tenåringer flest. Den store forskjellen er vel bare at i en klasse som dette, er faktisk noen gifteklare. De er allerede "bestilt"

Men dansegruppa på skolen idag kansellerte rektor. Det skulle være straff for at de hadde vist dårlig disiplin. Ja slik er det her, makta rår.
Men  er det no rart at jentene skriker. Det gjør lærerne . Det gjør familien hjemme. Det gjør man på bussen, i taxien, i butikken. Jeg vet aldri om de er fly forbanna eller ikke. Jeg velger å tro det siste. Den som skriker høyest, er antagelig den som oppfattes som sterkest

Vet du dette da..

 ..at 28.nov er en spesiell dag for Israel.
28.nov i 1947 vedtok FN den såkalte fordelingsplanen. Det betydde at det som den gang hette Palestina, skulle deles i to.
 Dette førte til at Israel etter over 2000 år i landflyktighet, ble  proklamert som en selvstendig stat i Tel Aviv 14.mai i 1948 . Den andre delen skulle forbli et palestinsk-arabisk område. Israel jublet. Den palestinsk-arabiske befolkningen  godtok ikke  avtalen og fortsatt kampen. Britiske soldater foretok seg egentlig ingen ting. Først i mai 1948 trakk de seg helt ut og da etterlot de seg egentlig bare et eneste kaos uten å ha overlevert noe adminstrativt ansvar til den nye staten. Ikke noe politi, ikke noe postvesen. Alle institusjoner måtte bygges på nytt. I januar 1949 var Israel endelig klar for sitt første nasjonale valg
Og det ble ingen fred. Konfliktene og voldspiralen bare fortsette. 90 % av den palstinske befolkningen flyktet fra Israel og den israelske stat. Mange av de lever fortsatt i det som kalles flyktingeleirer, men som er mere lik småsamfunn med de fleste samfunnsmessige institusjonene på plass
Jødene vendte hjem og best kjent er kanskje historien om båten Exodus som spesielt skulle bringe hjem Holocaust overlevende . Exodus hadde over 4500 passasjerer. De fikk ikke innreisetillatelse. Britiske Royal Navy bordet skipet og tvang de tilbake til Europa, nærmere bestemt Kypros. Der ble de satt i interneringsleirer.
I går kveld opplevde jeg faktisk å møte ei jødisk kvinne som fortalte at hun og hennes familie ikke kom med Exodus,med med en båt nr. 2 som gikk ut fra Europa med samme hensikt som Exodus. Hun var da 1 år gammel og ble faktisk holdt i sjul i over tre år. Faren hennes var holocaustoverlevende og familien var livredd for at de skulle bli sendt tilbake til Romania hvor de kom fra. Da hun var fire år husket hun at hun fikk brød for først gang i sitt liv. I interneringsleirene var det elendig,men folk var glade for at de levde. Hun fortalte at når de endelig etter noen år fikk lov til å dra tilbake til Israel gråt alle mann ombord når de så kysten nærmet seg. Fortsatt gråt hun når hun fortalte om dette.  Slike historier berører meg sterkt. Jeg som aldri har opplevd annet enn fred, trygghet,god mat og  bare fordeler i livet mitt.

Men tilbake til 28. nov. Idag har jødene feiret dagen men gamle folkedrakter, sang og dans.
Og noe annet morsomt som hendte denne dagen i 1947 før avstemminegn i FN var ferdig, var at en antikvitetforhandler som hadde fått rede på funnet av Dødehavsrullene, bestemte seg for å reise opp om morgenen for å overta disse. Han hadde lenge hatt tilbudet,men hadde kviet seg pga uvissheten. Han fant plutselig ut om morgenen at han rakk og reise opp for å hente dødehasrullene  og være tilbake igjen før avstemningen var overstått. Lite visst vel han den gangen hvilket kupp han gjorde. Et arkeologisk funn som faktisk er noe av de største og eldste man kjenner til.

Å være oppe på fjellet Qumran og se alt hva som kommet frem der er baaare utrolig. Jeg har vært der. Har du lyst å være med der en gang kanskje

En annen ting:
 Visste du at jødene har rekord i å spise kokosboller, men det er de uten kokos. Sjønner du. de er kjempegode og koster bare en shekel stykke. HVis du da ikke kjøper en familiepakke med ca 20. Da er de billige da- mmmmm

Dette vet du kanskje

Men jeg hørte for første gang idag om kunsten å få en god olivenhøst. Her finnes jo oliventrær over alt. På enhver liten jordflekk. Enda er dette ingen ting imot hva det var for noen år tilbake, Da var hele skråningen ned fra Oljeberget en eneste stor olivenlund. Det må ha vært vakkert. Så hogde man ned trærne fordi man startet husbygging her, både den lovlige og den mindre lovlige.  Nå er det bare få trær igjen egentlig.
 Ute i hagen til huseierern her er det et par trær og idag var det innhøsting. De var ikke helt fornøyd med avlingen iår. Det skulle ha regnet mer, sa de. DA ville olivene ha blitt saftige og best. Og jeg som troddde det hadde regnet godt i år. Fra et tre kan du høste ca 4-7 kg bær, litt etter som. Det går med ca 5-6 kg oliven for å lage en liten flaske med olivenolje. Når jeg spurte hvilket merke jeg burde kjøpe, lo de to gamle mennene godt. Det du kjøper i butikkene er bare import. Det er ikke olivenolje sa de.

Selv sender de sine avlinger til eget presseri, eller gjør det sjøl hjemme og får den perfekte olivenolje. Som vanlig av høflige arabere,lover de  selvsagt at jeg skal få med meg ei flaske når den er klar. Så får jeg se om de holder ord.
I så fall gir jeg ikke bort en dråpe,
Men kommer du på besøk til meg, skal du få smake disse edle dråpene