8.NOV

Ja da er dagen kommet.
Mørket har igjen senket seg over vakre Jerusalem .
Elisabeth pakker kofferten.

På the Mount of Olive stinker det i dag etter at politiet har vært her med sin tåregassbomber og kloakkvatn som de spruter utover husene og gatene

 .....og steinkastingen vil kanskje aldri opphøre...
Lærerne på skolen i dag streiker og  har gått til skoleadminstrasjon for å klage over forholdene  og ungene gleder seg over en fridag eller to

Det kjentes alltid som om jeg ikke helt hva som er godt og hva som er trist. Selvsagt, det skal bli godt å komme hjem nå, møte familie og venner som jeg  kjenner savnet etter. Komme hjem til "normaliteten" igjen kjennes litt mixed, men å forlate folket her på the Mount of Olive kjentes veldig trist denne gangen.
Jeg er fri, har muligheten til å gjøre mine egne valg og se fremover. Ingen ting hindrer meg.
De folkene som jeg reiser ifra har lite eller ingen valgmuligheter. og hvilken fremtid vil de ha?
Det hele kjentes såå urimelig, men minner meg også på hvor heldig jeg er.




Midt i all denne urolige elendigheten her, så må vi aldri glemme hvor mye utrolig vakkert det er her, både av arkitektur, flora og kultur..
og ikke minst..
mange vakre flotte mennesker med masse mot og humør. Mange har gjort sterke inntrykk  som jeg kanskje for alltid vil bære med meg




For mange tusen år siden gikk noen vise menn gjennom landskapet her . De fulgte en ledestjerne som aldri var blitt funnet tidligere. Dette førte dem til en stall eller lignende og et nyfødt barn i Betlehem.




Lite visste de om at dette barnet skulle bli en ledestjerne for mange
Han, Jesus, er blitt  min ledestjerne....
og du verden hvordan det har beriket mitt liv og gitt livet  mitt innhold


Takk til dere alle som gidder følge med meg.

JA, VI ELSKER

Ja det er mye rart en kan gjøre ,og tro det eller ei:
I dag har jeg sunget solo og det ble: "Ja ,vi elsker" og stor jubel og applaudering.
Skal ikke mere til for å bli litt berømt så det kan anbefales på det varmeste.
















Det ble en utrolig flott avslutning på samarbeidet vårt på pikeskolen for denne gang..
og vi fikk gjort ferdig programmet vårt i dag. Vi var vel ikke spesielt presise i dag heller, tiden går fort når man har mye på hjertet, så  det at vi ble ferdige innenfor rammene i dag, var kanskje like mye det at flere av jentene var hjemme fra skolen. Urolighetene har vært mange her nå de siste dagene og det gjør mange redde for barna sine.





Vil vel ikke si at det har vært stor omsetning av brunosten.











Enda verre for tranomsetningen. Sigrid startet så frimodig og freidig i går med å tilby hver av jentene ei stor skje med tran.



FØR DE SMAKTE TRAN

ETTER DE SMAKTE TRAN

Det endte med at jentene nærmest ble traumatiserte
Så i dag gikk hun over til ny taktikk:
Tilby en liten dråpe til den som ønsket.

 Gjett hvor mange det ble!!!?




 En post handlet om vinteraktiviteter og kjente bygninger og personer, Så når vi fortalte at Justin Bieber hadde sunget i den nye operabygningen vår var jentene veeeldig engasjerte. Han visste de hvem var, Men Petter Nordtug var ikke spesielt spennende. (Sorry,Petter)










En annen post handlet om norsk jordbruk.

Og jeg kan vel heller ikke påstå at grisen min var ikke bedre likt i dag enn i går

 

Den tredje posten
var om norsk industri.

og selvsagt
TRAN!

 

.

MITT LILLE LAND

I dag har vi hatt vårt kulturinnslag  om Norge på pikeskolen.
Det var i alt fire klasser på åttende klassetrinn som skulle få høre alt hva vi ville fortelle om Norge. Rektor var spesielt interessert i at vi snakket om miljøet og hvordan nordmenn tar vare på søppel, om resirkulering og om maten vår og hva vårt daglige liv består av.

Opprinnelig  hadde   hun  ønsket et litt større arrangement ute i skolegården hvor flere nasjoner deltok , men igjen, pga uroen, valgte hun å holde det innendørs. Det hele store ble kuttet ned til å gjelde "bare" Norge

Og innendørs er det ikke flukt av ledige rom. Hver lite krok er i bruk, men vi fant et ganske passende stort rom og planla tre poster der. Ca 20 elever skulle komme puljevis og deles i grupper på 6-7 som skulle rullere fra post til post og til sammen skulle vi bruke ca. 10 min på hver post. Utfra litt simpel matematikk kunnskap mente vi  å klare  kjøre igjennom hele trinnet på  3 1/2 time.

Men nå ser det ut for at vi nordmenn er blitt  for  mye arabiske i vår tidsregning, for etter 1 1/2 time hadde vi "bare" kjørt gjennom noen få elever uten å skjønne at tiden gikk fra oss. Da er det en lærer som godmodig kommer inn og forteller oss at vi ikke passer tiden godt nok. Vi har plutselig byttet roller ser det ut for. Slik er det når man blir flerkulturelle

Så enden på det hele ble at vi gjorde et hastevedtak. Vi tok halvparten av klassen i dag og fortsetter med siste halvpart i morgen. Dette er typisk arabisk. Alt løses enkelt og det jeg ikke får gjort i dag kan jeg kanskje gjøre i morgen 

Litt strikkekunnskap var interessant, brunost med hjemmebakt flatbrød var ikke godt, flagget lignet flagget til USA  synes de og PP presentasjonen om norsk gårdsdrift var ok ,BARE IKKE grisen. Den er jo en vederstyggelighet for muslimene, så Elisabeth, hvorfor valgte du å ta med den da?
JO,fordi den  så absolutt hører til i norsk gårdsdrift!
Enkelt og greit
Så når vi viste bildet av lille søte grisen vår, ville ikke tolken min engang oversette hva de uttrykte. Jeg tolket det nonverbale og synes det var helt greit, men de tenkte vel sitt om meg som kan gjøre noe slikt
Jeg hadde vel muligens valgt bort grisen hvis ikke tolken min syns jeg skulle ta den med.
Hun er bare et stort funn

TO BYER OG TO VERDENER

Natanya og Jerusalem er det jeg snakker om.
Begge byene er vakre og flotte. Begge har tatt plass i mitt hjerte.  Begge  har sjarme, men på hver sine måter.
Derfor får jeg aldri bestemt meg for hvem jeg skal like best, men egentlig behøver jeg ikke velge en av dem. Jeg har plass til dem begge de, og jeg trenger dem begge to.

Derfor, søndag morgen dro jeg fra uro, overvåking og  religiøst mylder i Jerusalem til Natanya. Der er det som om  å komme til en edens hage. Middelhavets  brus og bølgeskvulp er nesten det eneste støyet du kan høre, og det kan man jo  heller ikke kalle støy. Det er som musikk og vugger deg inn i en behagelig avslappende stemning, og den lille  trafikkstøyen rundt hovedgatene, blir ikke det som tar oppmerksomheten din.

Her skulle jeg treffe  danske Karen Margrethe som jobber som volontør på en institusjon.
Her skulle vi nyte lange fridager på stranda og være late og dovne turister  kun iført bikini og solkrem...
Trodde vi.
Her skulle møtes tidlig morgen, for her skulle ikke et minutt bli kastet bort...
Trodde vi.
Men maks uflaks kan man komme ut for, selv om man ikke tror det.
Så der
satt vi i
torden-
vær
og regn-
skurer
med vinden susende
rundt ørene.. og bikinien?

Nei den kom aldri fram fra sekken.


Men nordmannen på tur blir aldri sur.

Ei heller dansken. Så vi tok ut alt fra "reservesekken" vår og kledde oss fornuftig etter været og vinden
For til stranden hadde vi kommet og på stranden skulle vi bli.!
og slik ble det.... både den ene dagen og den andre dagen










Helt ærlig. Jeg var litt glad, rent værmessig, da jeg satte meg på bussen  tilbake til Jerusalem.
Gleden varte ikke veldig lenge, for i Jerusalem var det enda kaldere og sandaler og kortbukse måtte byttes fort til langbukse, tjukke sko og dobbeljakka.
... og når jeg vel hjemme dro dyna over hodet for å sove, frøs jeg fortsatt