En by som i bibelens dager tilhørte filistrene. Her menes det også at Jonaas ble skyllet i land. Kanskje ikke alle kjenner historien om Jonas som ble slukt av en hval og som var tre dager i fisken før han ble kastet på land igjen. I alle fall sies det å være i Ashdod. Idag er den Israels 5. største by og innbyggertallet har de siste årene vokst noe voldsomt. Det bygges en moderne by med brede gater og flotte høye bygninger. Dette er ingen firkantede klosser,men et oppkomme av vakre gode arkitektoriske løsninger. Det er litt artig å se at byen utvides jevnlig. For der hvor byggingen stopper er det rett ut i ørkensanden .
.
Ellers har du jo det blåe Middelhavet som frister til bading
Så lenge ikke manetene kommer. Og de kommer i begynnelsen av juli og drar igjen i begynnelsen av August. Jeg merket d den siste dagen jeg var der. Plutselig, så kom de liksom Gråblå ballongaktige greier som antagelig slengte noen tråder på oss.
Ashdod er også Israels største og viktigste havn. Det lå alltid store båter og cruseskip rett utfor og ventet på å få gå til havn.
Og her møtes hav og himmel i en utrolig vakker og ensstemmig blåfarge
Det var også hit konvoien prøvde komme inn i 31.mai i fjor. Da var "Jonas-høyden" full av journalister og kameralinser. Blir det gjentagelse fra i fjor nå? Time will tell
SÅ var det adjø.
Jeg liker aldri si adjø. Men greit nok når man vet at også noen i Norge vil si: "Velkommen heim"
Denne gangen har enda flere bånd blitt knyttet til familier og personer. Særlig kvinnene som kun har sitt kjøkken. Spiste middag hjemme hos en familie i kveld. Kona drømmer om å reise på ferie, på "ny honeymoon", bli rik, tjene egne penger. Jeg svarte det er drømmene som av og til holder oss oppe,men tenkte umiddelbart at kanskje var det mere usant for henne enn meg. Jeg kan ha en mulighet til å realisere i alle fall noen drømmer. Hun har det sannsynligvis ikke. Så vidt tredve år, mye "vondter", fem barn og mann. Og hele huset er mannens slektninger. Hun er en del av et samfunn hvor kvinnene har liten annen verdi enn at de følger slektens tradisjoner. Hva er de? Jo, vaske golv,klær lage mat og av og til ta en tur ned til Damaskusporten.
Slike solnedganger blir det vel også en stund til jeg får se igjen.Jeg har trasket og gått opp og ned her mange ganger. Foreldrene fra skolen som etter hvert har begynt å si "hallo" til meg. Barna som alltid roper: "What`s your name?" Buss-sjåføren som alltid ser to ganger på meg minst, når jeg leverer honnørbilletten min .Drosjesjåførene som ikke lenger roper: "taxi.taxi" når de ser meg.Jeg vil savne dere alleSå vil jeg takke for meg denne gang. Takk til alle som orker følge med meg. Jeg er bare en liten norsk dame som prøver å gjøre det lille jeg kan. Mange andre kan gjøre mye annet.
"Det du har gjort mot en av mine minste små, det har du gjort mot Meg"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar